Her kommer mine første ord … på min egen blogg. Tusen takk til deg som gjorde det mulig. Du vet selv hvem du er, og uten deg hadde det ikke kommet så mye som en tøddel her. Ei heller en tilde –> ~ Neste steg blir å velge “theme”. Glæde mæ! :o)))
06.04.09:
On ne voit bien qu’avec le coeur. (Man ser kun klart med hjertet)
Antoine de Saint-Exupéry
Jaha. Paris på onsdag. Først jobb til kl 12:00, så hjem for å hente kofferten, så bærer ferden til Gardermoen med nesen vendt mot Paris. Hva skal man da finne på i en slik by sammen med “frøken-reisefølge”?
Først på listen - iallefall den som er skrevet ned og fabulert over av ‘things to do and things to see’ - er katakombene i Paris. Ved inngangen ned til det underjordiske står inskripsjonen: “Arrete! C’est ici L’Empire de la Morte” - “Stopp! Her er Dødens rike”. Jeg er tydeligvis morbid.
Notre Dame må vi se, samt en tur innom Louvre. Eller innom og innom, her er det galleri som kan oppholde oss i flere år, har eg høyrd og lit eg på. Eiffeltårnet skal beskues, men å stå i kø for å opp i det, er ikke aktuelt. Såå turister er vi ikke. *host*.
Sacré Cour, og Montmartre en solskinnsdag må vi også få med oss, for ikke å snakke om en tur til Versailles, og speilsalen der …
Tur på Seinen frister. (Du ser oss to trippende og svinsende rundt med fotoapparatet hengende rundt halsen, tenker jeg …stotrende på engelsk (meg), “frøken-reisefølge” kan faktisk fransk. Flaks for meg. :o))
Byen har et hav av tilbud, vi skal nok få tiden til å gå. Tror du ikke? Bare rusle rundt og titte, spise is og være til. To vinterbarn på tur til flott vår i Paris. :o) Herlig.
I dag satte jeg meg ned på Dromedar kaffebar med en kaffe latte etter jobb.
I dag satte jeg meg ned på Dromedar kaffebar med en kaffe latte etter jobb.
"Enkel eller dobbel?"
"Dobbel."
"Ta med eller sitte her?"
"Sitte her."
Og stempel på kortet. Det er ikke det samme intime lokalitetene som Dromedar kaffebar på Bakklandet i Trondheim, det skal være sikkert, men ok, det er dette jeg må nøye meg med her jeg bor. I et kjøpesenter. (Nei, jeg BOR ikke på kjøpesenteret da vet du, dummen!) På Østlandet. Litt for mye stress rundt. Men kanskje like trangt om plassen. Jeg setter meg ned, alene, for min venninne som jeg har gulpet ned mye latte, cappuccino og espresso sammen med, har flyttet. Så nå var det bare meg. Etter jobb. Etter et raid på platebutikken - men neida, Anna Ternheim hadde de ikke noe av. Jeg får øye på de to som sitter ved bordet foran meg. Og jeg blir misunnelig. Eller tankefull.
Tankefull ja, sitter der og ser på de to flotte damene/jentene foran meg. De er så unge. Så smilende. Så yndige. Har så pene klær, håret satt opp i leken hestehale, fargene deres er så friske og fine. De er så opptatt av det de snakker om (aner ikke hva - jeg har ikke ører på stilk). De bare er helt skjønne. Neida, jeg er ikke lesbisk. Ikke at det er noe galt i det. Men jeg er det altså ikke. Så det er ikke noe slikt at jeg var i det amorøse hjørnet. Jeg bare observerer de. Fra mitt synssted. Sittested. Sted i livet.
Du kan se på et menneske at det aldri har behøvd å se seg mer enn to ganger i speilet for å vite at man er pen. Søt. Flott. Ok. Du skjønner? Et slikt menneske bruker ikke energi eller en tanke som; “kan jeg ha på meg denne?” De bare tar på seg noe, slenger et strikk i håret, og vips, så er de flotte! Som jeg misunner de det. Ungdommen. Slankheten. Det blikket som sier at de vet hva de er verdt. De vet at de er morsomme, smukke, og at menn som gutter snur seg etter de på gaten.
Det er disse tankene som spinner i hodet mitt. Men jeg er ikke slik som de. Jeg er meg. Og kommer alltid til å være meg. Og det jeg ser hos andre, er kun det jeg ser, og mine antakelser er kun mine antakelser. Hva vet jeg om deres selvsikkerhet og ungdommelige slankhet. Kanskje har den ene kreft, kanskje har den andre traumatiske opplevelser fra sin barndom som ikke vises, arr og sår i kropp og sjel som ingen lang hestehale eller smart topp eller lipgloss gir trøst for. Kanskje er jeg for opptatt av det jeg ser. Og kun det. Alle har vi rammer for våre liv, historier vi bærer på, uansett om vi er 41-åringer, eller vi er i begynnelsen av 20-årene, med livet foran oss til fellesnevner.
Jeg innser at jeg ikke kommer til det samme markedet på grønnsakstorget en lørdag formiddag på lik linje som disse to jentene foran meg. Uansett om jeg hadde vært lik de i utseende, hadde jeg ikke vært lik de, for jeg er meg. Kanskje hadde de søkt mer fargesprakende, høyrøstede boder enn de jeg foretrekker, kanskje hadde de villet ha annen musikk enn den jeg ville ha. Kanskje ville de ha flokket seg om noe helt annet enn det som opptok meg. Mine verdier hadde kanskje ikke vært de samme som deres verdier.
Hva er det egentlig jeg misunner dem? Tror jeg det er enklere å være en annen enn meg selv? Det er vel å lure seg selv, er det ikke? Hva vet vel jeg om deres liv?
Jeg er meg, de er seg.
