Her kommer mine første ord … på min egen blogg. Tusen takk til deg som gjorde det mulig. Du vet selv hvem du er, og uten deg hadde det ikke kommet så mye som en tøddel her. Ei heller en tilde –> ~ Neste steg blir å velge “theme”. Glæde mæ! :o)))
06.04.09:
On ne voit bien qu’avec le coeur. (Man ser kun klart med hjertet)
Antoine de Saint-Exupéry
Jaha. Paris på onsdag. Først jobb til kl 12:00, så hjem for å hente kofferten, så bærer ferden til Gardermoen med nesen vendt mot Paris. Hva skal man da finne på i en slik by sammen med “frøken-reisefølge”?
Først på listen - iallefall den som er skrevet ned og fabulert over av ‘things to do and things to see’ - er katakombene i Paris. Ved inngangen ned til det underjordiske står inskripsjonen: “Arrete! C’est ici L’Empire de la Morte” - “Stopp! Her er Dødens rike”. Jeg er tydeligvis morbid.
Notre Dame må vi se, samt en tur innom Louvre. Eller innom og innom, her er det galleri som kan oppholde oss i flere år, har eg høyrd og lit eg på. Eiffeltårnet skal beskues, men å stå i kø for å opp i det, er ikke aktuelt. Såå turister er vi ikke. *host*.
Sacré Cour, og Montmartre en solskinnsdag må vi også få med oss, for ikke å snakke om en tur til Versailles, og speilsalen der …
Tur på Seinen frister. (Du ser oss to trippende og svinsende rundt med fotoapparatet hengende rundt halsen, tenker jeg …stotrende på engelsk (meg), “frøken-reisefølge” kan faktisk fransk. Flaks for meg. :o))
Byen har et hav av tilbud, vi skal nok få tiden til å gå. Tror du ikke? Bare rusle rundt og titte, spise is og være til. To vinterbarn på tur til flott vår i Paris. :o) Herlig.
I dag satte jeg meg ned på Dromedar kaffebar med en kaffe latte etter jobb.
I dag satte jeg meg ned på Dromedar kaffebar med en kaffe latte etter jobb.
"Enkel eller dobbel?"
"Dobbel."
"Ta med eller sitte her?"
"Sitte her."
Og stempel på kortet. Det er ikke det samme intime lokalitetene som Dromedar kaffebar på Bakklandet i Trondheim, det skal være sikkert, men ok, det er dette jeg må nøye meg med her jeg bor. I et kjøpesenter. (Nei, jeg BOR ikke på kjøpesenteret da vet du, dummen!) På Østlandet. Litt for mye stress rundt. Men kanskje like trangt om plassen. Jeg setter meg ned, alene, for min venninne som jeg har gulpet ned mye latte, cappuccino og espresso sammen med, har flyttet. Så nå var det bare meg. Etter jobb. Etter et raid på platebutikken - men neida, Anna Ternheim hadde de ikke noe av. Jeg får øye på de to som sitter ved bordet foran meg. Og jeg blir misunnelig. Eller tankefull.
Tankefull ja, sitter der og ser på de to flotte damene/jentene foran meg. De er så unge. Så smilende. Så yndige. Har så pene klær, håret satt opp i leken hestehale, fargene deres er så friske og fine. De er så opptatt av det de snakker om (aner ikke hva - jeg har ikke ører på stilk). De bare er helt skjønne. Neida, jeg er ikke lesbisk. Ikke at det er noe galt i det. Men jeg er det altså ikke. Så det er ikke noe slikt at jeg var i det amorøse hjørnet. Jeg bare observerer de. Fra mitt synssted. Sittested. Sted i livet.
Du kan se på et menneske at det aldri har behøvd å se seg mer enn to ganger i speilet for å vite at man er pen. Søt. Flott. Ok. Du skjønner? Et slikt menneske bruker ikke energi eller en tanke som; “kan jeg ha på meg denne?” De bare tar på seg noe, slenger et strikk i håret, og vips, så er de flotte! Som jeg misunner de det. Ungdommen. Slankheten. Det blikket som sier at de vet hva de er verdt. De vet at de er morsomme, smukke, og at menn som gutter snur seg etter de på gaten.
Det er disse tankene som spinner i hodet mitt. Men jeg er ikke slik som de. Jeg er meg. Og kommer alltid til å være meg. Og det jeg ser hos andre, er kun det jeg ser, og mine antakelser er kun mine antakelser. Hva vet jeg om deres selvsikkerhet og ungdommelige slankhet. Kanskje har den ene kreft, kanskje har den andre traumatiske opplevelser fra sin barndom som ikke vises, arr og sår i kropp og sjel som ingen lang hestehale eller smart topp eller lipgloss gir trøst for. Kanskje er jeg for opptatt av det jeg ser. Og kun det. Alle har vi rammer for våre liv, historier vi bærer på, uansett om vi er 41-åringer, eller vi er i begynnelsen av 20-årene, med livet foran oss til fellesnevner.
Jeg innser at jeg ikke kommer til det samme markedet på grønnsakstorget en lørdag formiddag på lik linje som disse to jentene foran meg. Uansett om jeg hadde vært lik de i utseende, hadde jeg ikke vært lik de, for jeg er meg. Kanskje hadde de søkt mer fargesprakende, høyrøstede boder enn de jeg foretrekker, kanskje hadde de villet ha annen musikk enn den jeg ville ha. Kanskje ville de ha flokket seg om noe helt annet enn det som opptok meg. Mine verdier hadde kanskje ikke vært de samme som deres verdier.
Hva er det egentlig jeg misunner dem? Tror jeg det er enklere å være en annen enn meg selv? Det er vel å lure seg selv, er det ikke? Hva vet vel jeg om deres liv?
Jeg er meg, de er seg.
å feste deg
etter bloddråpene
og flengene
nok til at du forstår
at det vil ta sin tid
med spikerpistol
tankene er som firkanter,
kolonner, sier jeg
metallisk lyd
når jeg stikker meg på
tredimensjonal tomhet
det er bare mai enda,
hva forventer du, sier stemmen
Jeg tror ikke du liker meg noe særlig. Ikke nå lenger. Likevel gir du meg en serviett når jeg søler kaffe på blusen og papirene vi har foran oss på bordet. Du spretter opp for å hente flere, spør om jeg brant meg. Du viker med blikket og snur deg bort når jeg spør etter henne. “Joda, det er fint, hun har noen gode dager nå, så det ser lysere ut”. Stemmen din er anstrengt optimistisk. Jeg ser at du biter kjevene sammen. En liten stund. Så er du tilbake. Til de våte, litt beige papirene mellom oss. Jobb. Alltid jobb nå for tiden. Du ser på klokken. Jeg ser på deg. Om ti sekunder vet du at du skal bli far.
Hvorfor bryr jeg meg, egentlig?
Det som var stort og sikkert, er nå knuslete og støvete.
Gulvene i meg heller, veggene sprekker.
Dørene er låst, og kommer du likevel innenfor må det være gjennom et knust vindu.
Fy deg. Da har du gjort noe ulovlig. Noe jeg ikke har gitt deg tillatelse til.
Du må passe deg for trappetrinnene. De er ufullstendige. Henger der
som minner til tørk.
Tankene dine er så tunge at det nederste trinnet svikter.
Jeg er der et sted. I skapet under vasken.
Eller under sengen. Men jeg lar meg ikke finne. Ikke så lett.
Ikke av deg.
Hvorfor skulle jeg det?
tanken stiger til drønn
alt jeg kan være er stille
håper på tegn
drømmene er fylt med
deg;
sol og salt
Hun ser det ligger tre mørke hårstrå på baderomsgulvet. De danner en nesten perfekt sirkel. Kanskje er de fra en brunette som førte børsten fort gjennom håret, eller dro fingre gjennom lokkene mens hun så seg i speilet. Tre halvlange hårstrå landet på hvite gulvfliser etter døren hadde lukket seg bak henne. Hun legger seg på kne, bøyer seg frem, kommer nær. Pusten hennes får stråene til å bryte sirkelen, nå ligner de tynne blyantstrek med sving på. Hun plukker de opp. Fører de opp til nesen, prøver fange duften. De lukter ikke som henne med den tynne stemmen. Dessuten har mamma honningfarget hår. Hun undrer på hvem som har vært her. Og hvorfor.
Hun legger hårstråene under puten. Hun stirrer ut i mørket en lang stund før hun sovner.
tankene er som firkanter,
kolonner, sier jeg
metallisk lyd
når jeg stikker meg på
tredimensjonal tomhet
det er bare mai enda,
hva forventer du, sier stemmen
Idet hun sjenket melk i glasset var den der igjen. Følelsen av uvirkelighet. Hun var vektløs mellom tanker. Hodet gikk fra side til side, hun ble varm og tykk i halsen, og hun kjente tårer som dryppet på hånden. Det var borte like fort som det hadde kommet, øyeblikket. Hun satte glasset til leppene, og drakk i store slurker. Hun var så tørst for tiden. Og sliten. Hun lurte på hvorfor hun ikke husket noe av det de fortalte henne hadde skjedd. Hun begynte for alvor å bli lei av alle blikkene hun fikk av mennesker hun kjente og ikke kjente, de som visste. De som hadde lest i avisen, men som ikke kom bort til henne og sa noe til henne, eller klemte henne eller noe annet, men som bare så på henne med denne minen, blikket, kroppene deres lyste av forlegenhet og utilnærmelighet. De var som en vegg av motstand, hun kjente hun ble tung som en stein når hun tenkte på alle sammen, og de som ikke var der hos henne. Hvor var de nå? Hvorfor husket hun ikke noe? Hadde hun drukket noe i dag? Hun fylte glasset med vann fra springen. Drakk i grådige slurker. Og mistet glasset da hun kjente bølgen som skyllet over henne igjen, taktløs, og likevel rytmisk og hun var tung, tung i hodet og magen veltet seg i henne og hun gråt, gråt, gråt mens et glasskår trengte dypt inn i venstre fotblad.
Hva er vitsen, tenker jeg, der jeg går opp og ned trappene hver dag. Tenker de samme tankene, føler det samme, dag ut og dag inn, kverner på det samme, ser det samme, hører det samme, trasker i det samme, som et irrgrønt hamsterhjul som er for lite, slik at jeg må krumme ryggen - igjen - traske, løpe, ture frem som jeg alltid har gjort. Den evige gjentakelsen, fra tyve år tilbake, jeg husker hvordan jeg var, jeg er den sammen, samme meninger, sier det samme som min far, min oldemor, skyr de samme folkene, jeg mener kanskje ikke samme menneskene, men samme type mennesker. Jeg safer, er alltid innenfor alle grenser på meningsmålinger, aldri ytterste konsekvens, aldri ekstrem, aldri en tier, for det kan være bedre, jeg sparer den til at det blir bedre for å gi toppscore (det blir aldri bedre - tro meg) eller aldri null eller minus, det kan alltid bli dårligere (eller kan det det - jeg tviler). Jeg lurer på når jeg skal slutte å være innenfor hele tiden, hvorfor det er vits i å være meg, kjenne meg, jeg gjør ingen forskjell, tenker ingen store tanker. Alle tankene er allerde tenkt, alle følelser allerde følt av millioner, milliarder mennesker før meg, og etter meg, det er ikke noe nytt, alle fornærmelsene er de samme, angsten er skjærende lik alltid, alltid disse forklaringene, bekymringene, mellomrommene og spørsmålene, sulten, tørsten etter kaos og orden, forståsegpåerne, tilbakemeldingene, uttalelsene, alt er det samme, i ring, i sirkel, gjentar seg selv i generasjoner, i minutter, i kaos og orden så er det det samme, stillstand og Big Bang hele tiden på repeat, og det som er sagt før deg, tisusenvis, billioner gang, bekymringer, hat, kjærlighet, alltid kjærlighet, men det er ikke noe nytt, undringen, kosen, hele tiden safer i hamsterhjulet rundt og rundt og ingen stopper det hele, og jeg skjønner ikke vitsen med meg, med andre, med alt, med ingenting, fordi jeg er en gjentakelse av alle og ingen. Det er samme smulene som faller ned fra bordet, samme sandkornene som gnisser i skoene, så jeg blir sår, gang på gang, i hele systemet, samme molekylene, atomene og så snart jeg øyner noe annet, så er det kun et speilbilde, et ekko, av det som har skjedd tidligere, i sirkel, runde for runde, i generasjoner og jeg skjønner ikke vitsen med meg selv og deg og spinnende hamsterhjul, hvorfor det skal være så foræderrisk grønt for å berolige, men det gjør ikke det, sier jeg, gang på gang.