Huden nupper seg av lykke.
Mamman min.
Fingertuppene hennes ved de myke,
sorte krøllene i nakken.
Forsiktig danderer hun silkehårene om kammen.
Panneluggen blir dratt litt i.
Neseborene fanger parfymen,
og jeg blir fyllt med sommer
enda det er desember.
Hvorfor er det ingen som ser deg? tenkte hun nok en gang. Hun lot blikket gli rolig over menneskene
nær henne. En mørk, vilter hårlokk ble snodd bak øret. Smilerynker lekte ved øyne og lepper. Hender fant hverandre over en heklet bordduk mot mørkt treverk. Tydelig merke etter en ring på en nå naken finger. Blikk som tok tak i hverandre, sank og steg, i takt med pulsen. For det var enda puls. Pupiller som ble større. Kanskje fordi lyset var dempet. Eller var det kjemikaliene som hadde nådd hjernen. Blikk holdt fast i hverandre, eller rant nedover veggen, krympet i sin bevegelse. Hun kunne ikke høre en lyd. Munnene åpnet og lukket seg uten summetone. Den satt fast i magen, brummet i rasende fart.
Rart det ikke er flere som ser deg, undret hun seg. Alt dette for å føle seg levende. Tenne et spor av håp om forståelse, samhørighet i det minste. Denne tause lukten er verre enn smerte. Den setter spor i hver og en av oss. Hvert menneske har det i seg. Du ser det i øynene. Det lille skjelvet som risler i kroppen. Lukter det. Som redsel, bare litt søtere, tyngre. En generasjon med samme blikk, samme ønske, samme duft i hver celle. Duftspor av ensomhet.
- Nå smelter snøen. Endelig.
- Bryr du deg om snøsmelting? Hun skottet skeptisk på han der han satte seg ned med kantinebrettet.
- Javisst. Hva fikk deg til å tro det motsatte? Han gaflet innpå rekesmørbrødet. Drakk kaffe i store slurker. Sølte på skjorten, uten å vite det selv. Han smilte mot henne med majones i munnviken.
- Jeg bare antok det. Vær og føre har aldri vært noe du har snakket om tidligere. Hun førte servietten mot sin egen munn. Trommet fingrene mot bordet.
- Jeg har aldri ment vær og føre.
Han reiste seg. Gikk rundt bordet, omfavnet henne bakfra til hun slappet av. Med litt masjones på kinnet.
- Jeg mente deg, blikket ditt da jeg kom mot deg i dag.
Hun ser ut gjennom vinduet. Det sner – tett i tett med snemelisdryss over hele jorden i tykke lag.
Tankene ruller som bølger i hodet hennes. Stille. Intense. Tunge og rytmiske.
Han hadde hørt stemmen hennes. Langt der bortefra. Hun hadde ikke visst at han hadde hørt henne. Da hun hadde mistet røret, og sagt ‘hallo’ med leende røst.
Kunne han ha tatt feil? Kunne det ha vært en annen stemme han hadde hørt,
som sneen ikke dempet, men som hadde rislet og listet seg gjennom ledning, kabel,
og til slutt nådd øret hans? At det slett ikke var henne, men en annen han hadde lyttet til? Helt stille, uten å gi seg tilkjenne?
For hun tenkte som så, at hun skulle ha forstått at han hadde vært der i den andre enden, ved øret hennes. Så nær. Men hun hadde ikke hatt en anelse, tenke hun, mens blikket søker bortenfor bevegelsen av sne der ute.
Jeg har vært her en gang tidligere. Jeg har ikke kommet så langt som i dag, men jeg har stått foran døren. Jeg har tatt i den samme dørklinken, og ventet på at modigheten skulle strømme i meg. Hva visste jeg om at jeg ikke kunne røre den. Da.
I dag var døren åpen da jeg besøkte den igjen. Jeg kjente dørterskelen under fotbladene der jeg nølte. Jeg beveget hodet til venstre og høyre, alt var en korridor med himmel, skyer og lett dis. Når jeg likevel er her, må jeg gå inn, tenkte jeg. Med det samme ble rommet blåst utover. Horisonten utvidet seg, og de store steinene ved vannkanten ble synlig. Som svarte bautaer. Jeg småløp bort og lot fingrene stryke over den polerte overflaten. Jeg klemte kinnet mitt inntil. Så kald. Jeg rykket til da jeg hørte mumling der inne. Nysgjerrig lot jeg øret mitt fange lyden igjen, tett – jeg og stein var ett. Det var da jeg kjente det. Den boblende gleden som fant veien ut av munnen min, og jeg lo. Lo, trillende, voksende, klukkende latter. Når det var på det beste, ropte Stemmen på meg igjen. Den som hadde fått meg foran døren. Den ba meg komme tilbake en annen dag. Jeg ville bli her. Være i latteren og i det svarte.
“En annen gang” sa Stemmen.
Nå er den der igjen. Loopen. I meg.
Jeg kan ta den ut i ene hånden min
- s a v n e t -
og titte nærmere på det.
“Jasså, så slik ser du ut, savn.
Du er tung i hånden.
Hvit, massiv med malstrømstyrke.
Stille larm, rødt lys.
Hva skal du gjøre nå?
Være blinklys i meg?
Overrumple meg?
Hva prøver du å si?”
Rett foran henne lå huset.
Opprømt åpnet hun bildøren og gikk ut. Gårdstunet var dekket av et grønt, tett gressteppe. Hun gjenkjente barndommens groblad som kunne hele små sår. Dette stedet minnet henne om noe. Duften. Hun stoppet opp, og sto helt stille mens øynene prøvde å fokusere på noe hun trodde hun kjente igjen. Hun klarte ikke helt å fange den ene tanken som hadde vært der. Huset, hele stedet virket gammelt, virkelig gammelt.
Suset fra de veldige trekronene i den tette skogen rundt tunet var den eneste lyden hun hørte. Tvers overfor det hvite huset så Mina et rødt, lite uthus, kanskje et vedskjul. Det virket som å være i dårlig forfatning. Hun måtte titte på det senere. Mina smilte og måtte tenke på en historie hun hadde hørt som barn, om en bygning som var så falleferdig at det ikke visste i hvilken retning det skulle falle, og nettopp derfor stod oppreist.
Mina tittet nysgjerrig, nesten vaktsomt opp mot huset. Det lytter til stegene mine, tenkte hun. Kanskje er det overrasket over besøk, nettopp i dag. Det var et hvitt, lite to-etasjes hus med smårutede vinduer. En steintrapp bestående av tre trinn førte opp mot en liten glassveranda. Det måtte være hovedinngangen.
Du står der nærmest avventende.
Akkurat som om du beskuer meg, usikker på hva jeg vil, men likevel som om du har ventet på meg. Lenge.
Mina greide hverken riste tankene eller den rare følelsen av seg, mens hun nærmet seg stille steintrappen som førte til inngangsdøren. Hun var ikke selv klar over at hun tenkte på huset som noe levende. Hvitmalingen flasset i store flak, både av selve ytterveggene og inngangsdøren.
Mina fomlet med nøkkelen før hun satte den i låsen. Sakte vred hun den rundt. Et hardt klikk hørtes. Og døren kunne åpnes. Når hun var klar.
Du sier til meg at jeg skal være ærlig.
Hva er ærlighet, spør jeg da.
Når jeg svarer deg at jeg ikke har det bra, jeg har det jævlig, jeg leker med tanken om å ta livet mitt hver eneste dag når du spør hvordan jeg har det, og jeg ser at du ikke takler det, ikke forventet svaret som kommer ut av munnen min med en stemme som er sliten, deillusjonert, passiv, sløv.
Jeg er ærlig da. Men du rygger unna meg.
Er ærlighet å kun si det som forventes, spør jeg hardt.
Å være ærlig overfor seg selv kan være detektivarbeid.
Hvor mange ganger har ikke stemmen inne i meg sagt at jeg hater deg. Virkelig hater deg. Som et mantra.
Er det kun noe jeg innbiller meg? Noe jeg ønsker at jeg skal gjøre, føle? Eller er det virkelig sant?
Hvis jeg sier det mange nok ganger inne i meg, blir det sannhet da, og er jeg da endelig ærlig mot meg selv?
Kanskje jeg gjerne vil hate deg, skriver navnet ditt i store bokstaver inni meg for å overbevise meg selv så det ikke er rom for tvil. Jeg spør fordi jeg ikke vet. Det må du skjønne. Jeg gjør det ikke fordi jeg vil være snill. Jeg er ikke uærlig selv om jeg er usikker?
Er det ærlighet når du sier at jeg lager bråk for deg, og at det er min skyld? Står rett opp og ned og peker på meg når alt går deg imot? Alt jeg vil – og nå er jeg ærlig mot deg – er å gå over gulvet, kjenne varmen av deg i sofaen når jeg krøller meg sammen i fosterstilling, og at du stryker over vristen, over mine nakne tær.
torsdag 24.09.2009
Papiret var brettet flere ganger. Presset sammen, med iver, med nøyaktighet og besluttsomhet.
Hun strøk en finger over den hvite, glatte overflata, den skarpe kanten. Hun måtte vende på arket
et par ganger, gjentok brettingen. Utmatte fibrene. En del av papiret var til overs. Forsiktig,
som om liv stod på spill, begynte hun å rive. Det overskytende måtte vekk. Bort. Øynene hennes
videt seg ut da hun så at papiret foran henne fikk en rift. Den delen hun hadde revet av, hadde
tygget i seg et stykke av det som skulle være igjen. Hun kastet den avrevne biten sint i gulvet.
Kjente noe stramt bredte seg ut fra magen. Fingrene skalv. Hun bet tennene sammen. Knyttet
de små nevene et øyeblikk. Øynene ble igjen fokusert. Små fingre brettet flikene sammen likevel,
slik hun hadde lært. Innover. Deretter utover igjen, hun snudde papiret for så å legge det fra seg.
Hun var spent. Hun kjente at hun lengtet etter å få det på plass. Få brette det siste, det siste som
gjorde det hele så flott. Men riften. Hun følte hun var selve riften.
Det var under det nederste papiret hun fant den.
Lappen hun forlengst hadde glemt.
Ordene.
Hun måtte sette fra seg kaffekoppen. Stikke hånden under plastomslaget og hente de frem.
Hun formet ordene med leppene, ett for ett, mens hun leste, mens fingrene holdt det gulnede papiret høyt opp.
Tårene dryppet. Små leier av bekker. Hun lurte på hvorfor, så ulikt henne. Gråt var for unger.
Hun hadde glemt hvordan savn kjentes. Noe tungt i mage som vokste, bankende puls under huden på hals, hun hadde ikke lagt merke til det før. Hun hadde glemt det meste. Ikke følt noe. Hun kunne ikke erindre om hun hadde kjent sol på pannen i sommer.
Stråler av ord. Varme.
I fuglebrystet inni ribbeinsfengslet.