Tidslinjer

Opp mot veggen

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:35:26 +0000

å feste deg
etter bloddråpene
og flengene
nok til at du forstår
at det vil ta sin tid
med spikerpistol

Dagen er nå

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:33:01 +0000

Strandlinjen i blikket ditt.
Horisonten gnager tiden
i småbiter.

rundt hjørnet

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:31:43 +0000

tankene er som firkanter,
kolonner, sier jeg
metallisk lyd
når jeg stikker meg på
tredimensjonal tomhet

det er bare mai enda,
hva forventer du, sier stemmen

Så ringer telefonen

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:30:41 +0000

Jeg tror ikke du liker meg noe særlig. Ikke nå lenger. Likevel gir du meg en serviett når jeg søler kaffe på blusen og papirene vi har foran oss på bordet. Du spretter opp for å hente flere, spør om jeg brant meg. Du viker med blikket og snur deg bort når jeg spør etter henne. “Joda, det er fint, hun har noen gode dager nå, så det ser lysere ut”. Stemmen din er anstrengt optimistisk. Jeg ser at du biter kjevene sammen. En liten stund. Så er du tilbake. Til de våte, litt beige papirene mellom oss. Jobb. Alltid jobb nå for tiden. Du ser på klokken. Jeg ser på deg. Om ti sekunder vet du at du skal bli far.

Under kommoden, kanskje

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:29:39 +0000

Hvorfor bryr jeg meg, egentlig?
Det som var stort og sikkert, er nå knuslete og støvete.
Gulvene i meg heller, veggene sprekker.
Dørene er låst, og kommer du likevel innenfor må det være gjennom et knust vindu.
Fy deg. Da har du gjort noe ulovlig. Noe jeg ikke har gitt deg tillatelse til.
Du må passe deg for trappetrinnene. De er ufullstendige. Henger der
som minner til tørk.
Tankene dine er så tunge at det nederste trinnet svikter.
Jeg er der et sted. I skapet under vasken.
Eller under sengen. Men jeg lar meg ikke finne. Ikke så lett.
Ikke av deg.
Hvorfor skulle jeg det?

du

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:28:57 +0000

tanken stiger til drønn
alt jeg kan være er stille
håper på tegn
drømmene er fylt med
deg;
sol og salt

Besøket

admin — Fri, 08 Jul 2011 21:19:41 +0000

Hun ser det ligger tre mørke hårstrå på baderomsgulvet. De danner en nesten perfekt sirkel. Kanskje er de fra en brunette som førte børsten fort gjennom håret, eller dro fingre gjennom lokkene mens hun så seg i speilet. Tre halvlange hårstrå landet på hvite gulvfliser etter døren hadde lukket seg bak henne. Hun legger seg på kne, bøyer seg frem, kommer nær. Pusten hennes får stråene til å bryte sirkelen, nå ligner de tynne blyantstrek med sving på. Hun plukker de opp. Fører de opp til nesen, prøver fange duften. De lukter ikke som henne med den tynne stemmen. Dessuten har mamma honningfarget hår. Hun undrer på hvem som har vært her. Og hvorfor.

Hun legger hårstråene under puten. Hun stirrer ut i mørket en lang stund før hun sovner.

rundt hjørnet

admin — Tue, 10 May 2011 18:40:15 +0000

tankene er som firkanter,
kolonner, sier jeg
metallisk lyd
når jeg stikker meg på
tredimensjonal tomhet

det er bare mai enda,
hva forventer du, sier stemmen

Å huske natt til mandag

admin — Fri, 01 Apr 2011 21:41:26 +0000

Idet hun sjenket melk i glasset var den der igjen. Følelsen av uvirkelighet. Hun var vektløs mellom tanker. Hodet gikk fra side til side, hun ble varm og tykk i halsen, og hun kjente tårer som dryppet på hånden. Det var borte like fort som det hadde kommet, øyeblikket. Hun satte glasset til leppene, og drakk i store slurker. Hun var så tørst for tiden. Og sliten. Hun lurte på hvorfor hun ikke husket noe av det de fortalte henne hadde skjedd. Hun begynte for alvor å bli lei av alle blikkene hun fikk av mennesker hun kjente og ikke kjente, de som visste. De som hadde lest i avisen, men som ikke kom bort til henne og sa noe til henne, eller klemte henne eller noe annet, men som bare så på henne med denne minen, blikket, kroppene deres lyste av forlegenhet og utilnærmelighet. De var som en vegg av motstand, hun kjente hun ble tung som en stein når hun tenkte på alle sammen, og de som ikke var der hos henne. Hvor var de nå? Hvorfor husket hun ikke noe? Hadde hun drukket noe i dag? Hun fylte glasset med vann fra springen. Drakk i grådige slurker. Og mistet glasset da hun kjente bølgen som skyllet over henne igjen, taktløs, og likevel rytmisk og hun var tung, tung i hodet og magen veltet seg i henne og hun gråt, gråt, gråt mens et glasskår trengte dypt inn i venstre fotblad.

Sirkelliv

admin — Tue, 01 Feb 2011 20:46:14 +0000

Hva er vitsen, tenker jeg, der jeg går opp og ned trappene hver dag. Tenker de samme tankene, føler det samme, dag ut og dag inn, kverner på det samme, ser det samme, hører det samme, trasker i det samme, som et irrgrønt hamsterhjul som er for lite, slik at jeg må krumme ryggen - igjen - traske, løpe, ture frem som jeg alltid har gjort. Den evige gjentakelsen, fra tyve år tilbake, jeg husker hvordan jeg var, jeg er den sammen, samme meninger, sier det samme som min far, min oldemor, skyr de samme folkene, jeg mener kanskje ikke samme menneskene, men samme type mennesker. Jeg safer, er alltid innenfor alle grenser på meningsmålinger, aldri ytterste konsekvens, aldri ekstrem, aldri en tier, for det kan være bedre, jeg sparer den til at det blir bedre for å gi toppscore (det blir aldri bedre - tro meg) eller aldri null eller minus, det kan alltid bli dårligere (eller kan det det - jeg tviler). Jeg lurer på når jeg skal slutte å være innenfor hele tiden, hvorfor det er vits i å være meg, kjenne meg, jeg gjør ingen forskjell, tenker ingen store tanker. Alle tankene er allerde tenkt, alle følelser allerde følt av millioner, milliarder mennesker før meg, og etter meg, det er ikke noe nytt, alle fornærmelsene er de samme, angsten er skjærende lik alltid, alltid disse forklaringene, bekymringene, mellomrommene og spørsmålene, sulten, tørsten etter kaos og orden, forståsegpåerne, tilbakemeldingene, uttalelsene, alt er det samme, i ring, i sirkel, gjentar seg selv i generasjoner, i minutter, i kaos og orden så er det det samme, stillstand og Big Bang hele tiden på repeat, og det som er sagt før deg, tisusenvis, billioner gang, bekymringer, hat, kjærlighet, alltid kjærlighet, men det er ikke noe nytt, undringen, kosen, hele tiden safer i hamsterhjulet rundt og rundt og ingen stopper det hele, og jeg skjønner ikke vitsen med meg, med andre, med alt, med ingenting, fordi jeg er en gjentakelse av alle og ingen. Det er samme smulene som faller ned fra bordet, samme sandkornene som gnisser i skoene, så jeg blir sår, gang på gang, i hele systemet, samme molekylene, atomene og så snart jeg øyner noe annet, så er det kun et speilbilde, et ekko, av det som har skjedd tidligere, i sirkel, runde for runde, i generasjoner og jeg skjønner ikke vitsen med meg selv og deg og spinnende hamsterhjul, hvorfor det skal være så foræderrisk grønt for å berolige, men det gjør ikke det, sier jeg, gang på gang.