Jeg har vært på “intuitiv storytelling” i Oslo med Knut Erik Tornaas.
Her er mtt eget eventyr, bare mitt. 
Jeg velger å legge det ut her.
Eventyret kommer også ut i en egen samling av Tornaas senere i år.
~admin~
Gutten i steinen
Det var en gang et stort sort slott, som tronet på toppen av et rødt fjell. Under dette fjellet rant en elv, men det var ingen vanlig elv. Det var en elv av lava. Ut av det røde fjellet kom det en rødglødende strøm av lava fra jordens indre. Det merkeligste ved denne lavaelven var at den aldri gikk tom. Det som også kanskje var like merkverdig, var at den oppførte seg nøyaktig som en vanlig elv, med den lille forskjellen at den bestod av rødglødende, smeltet stein. Om våren, når andre elver bruste i vårflom, så var det også strie strømmer av lava som rant ut av det røde fjellet. Men om vinteren, når andre elver lå frosne og knapt nok hadde vanngjennomstrømning, så var det så lite lava i elven at den nesten størkent til stein. Da hendte det at langveisfarne prøvde å gå på den tynne hinnen av størknet stein over lavastrømmen, men det endte alltid med død og fordervelse.
Nå hadde det seg slik at det fantes en som hadde rettighetene til lavaelven, akkurat som om det skulle være en vanlig elv. Det var en heks, som bodde i det sorte slottet, som eide lavaeleven og alle dens rettigheter. Merkelig nok fantes det mange mennesker som forsøkte å fiske i lavaeleven, akkurat som om det var laksefiske. Men det de fisket etter, var edelstener; smaragder, diamanter, rubiner og safier. Selv lava kunne ikke smelte edelstenene, og en gang i mellom kom en av dem opp og glimtet forførende i overflaten av lavastrømmen. Ikke bare var stenene usedvanlig rene og vakre. Men hvis man så inn i hvilken som helst av dem, kunne man se sin egen fremtid. Folk strømmet til fra hele verden, kjøpte et ”fiskekort” av heksa, og begynte å fiske etter edelstener. Man kunne naturligvis ikke bruke vanlig fiskeutstyr, isteden måtte man leie rådyre, men magiske snører som heksa hadde laget, som tålte den intense varmen fra lavaen. Vanlig metall ville smelte på et øyeblikk. Heksen påstod hun hadde spunnet snørene av enhjørningshår.
Så hadde det seg slik at det var en gammel mann som hadde fått det for seg, at han måtte se sin fremtid. Nå kan man jo spørre seg hvorfor en gammel mann trengte å se det lille av fremtid han hadde igjen? De fleste eldre pleide isteden å drømme seg bort i fjerne minner fra fortiden, fra den tiden da de ennå var unge, sterke og pene. Men denne gamle mannen brydde seg katten om sin fortid, hans eneste interesse var hans fremtid, det vil si en meget spesiell del av den. Det hadde seg nemlig slik at den gamle mannen eide en stor gård, som han tjente gode penger på. Han hadde en stor bøling med kuer, sauer og griser og i tillegg mye ut – og innmark. Likevel var han ikke fornøyd. Hans drøm var å kjøpe ut gården ved siden av. Dermed ville han ha den største gården i den delen av landet, og alle ville bukke enda dypere når han gikk forbi. Alle i landsbyen der han bodde, sa at han aldri ville få kjøpt den gården. Naboen hans var en mann på hans alder, man denne naboen så bare tilbake i tid, og de fleste av hans gode minner var knyttet direkte til gården han levde og åndet for. Også naboen sønn hadde blitt oppdratt til samme nostalgiske holdning, så noe kjøp syntes fryktelig fjernt. den fremtidsrettede gamle mannen ville derfor dra til lavaelven, fiske opp en edelsten og se om det i det hele tatt var vits i å legge inn et bud på nabogården.
Den gamle mannen kom inn i det sorte slottet der heksa bodde, med hodet fullt av tanker. Da han trådte inn i salen der heksen regjerte, skatt han til. Skjelletter og spøkelser var heksens tjenere, og hun selv minnet mer om et vakkert lik enn noe annet. Stemmen var iskald:
- Hvorfor skal du se din fremtid i edelstenene, gamle mann?
Den gamle mannen fortalte om sitt ønske så ærlig og rett frem som han maktet. Da han hadde talt ferdig, sa heksen:
- Hvis du virkelig i bunnen av ditt hjerte mener at du fortjener naboens gård, så skal jeg gi deg det du ønsker. Men først vil jeg sette deg på prøve. Det er midt i vårløsningen, og lavastrømmen strømmer på sitt sterkeste og villeste. Hvis du tørr og stupe ned i den glødende lavaen, så vil du finne en vakker sten på bunnen av den strie strømmen. Du får herved del av mine magiske krefter, slik at du ikke vil brenne deg.
Av en eller annen grunn, festet den gamle mannen lit til heksens ord. Han bukket og gikk ut av rommet, med heksen etter. Han gikk langs det røde fjellet til kanten av et stup, der den glødende lavaelven bruste, mange, mange meter under han. Så kledde han av seg og stod i bare undertøyet og skulle til å hoppe ned i de glødende lavamasser. Med ett ble han grepet av stor frykt og tenkte ”Hva i all verden er det jeg holder på med? Her står jeg sammen med en heks og skal hoppe ned i en lavaelv for å finne en edelsten. Dette er jo den sikre død! Jeg må komme meg tilbake til gården min å være fornøyd med det jeg tross alt har. Jeg har det jo faktisk godt slik jeg har det!”
Han skulle akkurat til å snu seg for å forkynne sin beslutning om å trekke seg, da han kjente et lett dytt i ryggen. Istedenfor et grasiøst svalestup, flakset han ned i undergangen som en skadeskutt måke. Han kunne kjenne at det ble varmere og varmere i fallet, og var sikker på at han ville bli stekt når han nådde de glødende massene. Men da han datt ned i lavastrømmen, fikk han sitt livs overraskelse. Lavaeleven viste seg å holde en riktig behagelig temperatur, nesten som å bade i en forfriskende fjellbekk. Og rett under overflaten av lavaelven viste det seg å være vann, friskt deilig fjellvann som kom ned fra fjellet i vårløsningen. Videre var det fisker der, småkreps og annet dyreliv, det var umulig å se fra overflaten. Det var kun på overflaten at det var en lavaelv, hvor absurd det enn kunne virke. Når folk brant seg på denne elven, måtte det mer være at de trodde at de brant seg i en slik grad at de utviklet brannsår og smerter, tenkte mannen der han svømte rundt. Like etter så den gamle mannen at det glimtet i en vakker edelsten, som lå tilforlatelig på bunen av elven. Mannen svømte ned, hentet stenen og svømte inn mot land. I det han brøt overflaten og kom seg på land, så han hvordan folk stimlet sammen rundt han. De kunne ikke tro at han hadde overlevd å svømme i lavaelven. Han virket ikke brent, bare vår, som om han hadde svømt i vann. Folkene gav seg til å prise den gamle mannen, han var stor, ja han var større enn den fæle heksa, som de alle hadde leid magiske snører av, til blodpris.
Den gamle mannen brydde seg ikke om lovprisningene. Isteden hadde han all sin oppmerksomhet festet om den lille edelstenen han holdt i sin hånd. Langsomt kom en liten gutt til syne inne i steinen. Den gamle mannen syntes den lille gutten lignet han selv på en prikk, da han var barn for lenge, lenge siden. I det han tenkte denne tanken, fikk han se at gutten i edelstenen begynte å vinke til han. Den gamle mannen vinket tilbake. Slik holdt de på en stund, de vinket og smilte til hverandre. Samtidig var det akkurat som om edelstenen begynte å vokse. Den ble til slutt til en diger stein, og gutten vokste til naturlig størrelse. Der etter tok gutten tak i et usynlig håndtak og lukket opp en usynlig dør, slik at han bare kunne gå ut av steinen. Uten et ord tok han hånden til den gamle mannen og leide han vekk fra lavaelven og ut av vår historie.
Folk rundt hadde stirret som lamslåtte på det bisarre opptrinnet. Ikke bare hadde den gamle mannen kunnet svømme i glødende lava, han hadde fisket med seg en edelsten som vokste og der en levende gutt lik han selv hadde kommet sprell levende ut fra! Folk stimlet sammen rundt den store steinen, som ganske fort krympet og igjen ble en liten edelsten, uten at noen kunne forklare hvorfor eller hvordan. De modigste av folkene ville gjerne kopiere den gamle mannens bedrift, og kastet seg ut i den glødende lavaelven. Men da var det intet vann der, elven bestod atter kun av lava og de ble grillet til aske på kort tid.
Men rykte om den gamle mannens bedrifter spredte seg over hele riket, men ingen hadde så snurten av den gamle mannen eller den unge gutten i steinen siden. De var som forduftet inn i virkeligheten.
Knut Erik Tornaas
