du vet
disse dagene som er dyppet i grånyanser
sorte i kanten og ender sammenkrøllet på asfalten
der fremmede kommandorop stogger sulten
gjentatte piskeslag føder smerten
da du vet at albuer og kjærlighet er hudløs
jeg ber deg løfte dagen høyere enn du tør
Den førdømmende portalen.
Jeg trodde jeg hadde stengt den for lenge siden. Forbannet.
Jeg skal forlate dette stedet nå. Når som helst, egentlig. Jeg utsetter med vilje. Akkurat nå synes det ikke som at det haster med å finne en annen himmellinje, kondensstripe jeg skal følge i de neste 40 år. Jeg lukker øynene og later som at jeg våkner opp i et hus, nei, hytte med en gammel radio stående og snakke til seg selv. Eller er det meg ordstrømmen prøver å nå?
Hemmeligheter er alt jeg har. Minner er i mørket.
Jeg drømmer om alle menneskene jeg har sluppet inn i mitt liv. Litt lenger enn til dørstokken til mitt hus. De er som solide stoler rundt et spisebord. På et eller annet tidspunkt lot jeg de bety noe for meg. Nå er de tomme. Plassene. Tause. En eller to er revet bort, knust til pinneved. Andre vakler når jeg prøver å sette meg ned. Noen vil meg vondt. Stivbeinte, hardt treverk. Noe blir røvet fra meg. Savn. Savner forståelsen. Tilhørigheten rundt bordet. Det lille hvisket til sidemannen som ingen andre skulle høre. Som jeg vil ha. Ikke ha. Ha. Borte.
Du vil aldri få vite at jeg var her. At jeg vet om deg.
Smil til meg når du låser og kaster nøkkelen.
Jeg hører noen mener at et hellig fjols er likevel et fjols.
Det er en skyggefull trøst når sommerrestene er over oss.