Tidslinjer

Det måtte være togene. Togene som alltid var der som et bakgrunnsteppe av lyd, omtrent til samme tid på døgnet hver dag, hver natt. Jeg hørte ikke togene så ofte om dagene, bortsett fra godstogene som pustet og prustet bortover vogn for vogn. Det var helst tidlig på morgenen jeg hørte lyden, like før søvnen var hvisket ut av bevisstheten – ofte var det den som vekket meg. Eller nattoget fra Trondheim til Oslo som alltid var i rute, halv elleve omtrent, eller var det senere? Det var der. Trygt. Noe du kunne forvente. Og jeg spør meg selv om det er denne tryggheten jeg ønsker. Hva er det som gjør at jeg ser det for meg, det lukter gress, grønt, sol, er sommer, blå himmel, alt er godt, og lyden er der, toget som plutselig er der, det røde, en orm i bevegelse og lyden av flere vogner satt sammen: kadunk kadunk pause kadunk kadunk, og et tut før det farer under den lille broen, den som er så smal at 2 personbiler ikke kan kjøre samtidig men den ene må vente, høflig.

Lyden som forbinder meg med trygghet, er som en trøst i senere sammenhenger, på andre steder der jeg også har hørt toget. En forbindelse med det som er trygt og det som er et bilde på kontakt med omverdenen – noe er i bevegelse til faste tider, en rytme som er der, en struktur men samtidig et løfte om at du kan være med toget en dag, for å dra på tur hvor den enn bringer deg, og kanskje er det tilbake til barndommens rike du skal en gang, og være den som sitter der og ser ut på platået, deltaet og se deg selv som lita jente stå der utenfor og se deg selv på toget, sittende der, og du møter deg selv i kadunk kadunk og du finner at du har henne med deg, hun er ikke der du trodde du hadde forlatt henne, men hun er med deg hele tiden, og hører lyden fra toget og du og hun er i bevegelse.