Tidslinjer

hadde du blitt borte
måtte jeg ha lært meg
å være ensom
igjen

hikker meg i gang
eksplosjon i vente;
håp om sommersang

Hvorfor er det ingen som ser deg? tenkte hun nok en gang. Hun lot blikket gli rolig over menneskene
nær henne. En mørk, vilter hårlokk ble snodd bak øret. Smilerynker lekte ved øyne og lepper. Hender fant hverandre over en heklet bordduk mot mørkt treverk. Tydelig merke etter en ring på en nå naken finger. Blikk som tok tak i hverandre, sank og steg, i takt med pulsen. For det var enda puls. Pupiller som ble større. Kanskje fordi lyset var dempet. Eller var det kjemikaliene som hadde nådd hjernen. Blikk holdt fast i hverandre, eller rant nedover veggen, krympet i sin bevegelse. Hun kunne ikke høre en lyd. Munnene åpnet og lukket seg uten summetone. Den satt fast i magen, brummet i rasende fart.

Rart det ikke er flere som ser deg, undret hun seg. Alt dette for å føle seg levende. Tenne et spor av håp om forståelse, samhørighet i det minste. Denne tause lukten er verre enn smerte. Den setter spor i hver og en av oss. Hvert menneske har det i seg. Du ser det i øynene. Det lille skjelvet som risler i kroppen. Lukter det. Som redsel, bare litt søtere, tyngre. En generasjon med samme blikk, samme ønske, samme duft i hver celle. Duftspor av ensomhet.

Du ser det i øynene.
Det lille skjelvet som risler i kroppen.
Lukter det.
Som redsel, bare litt søtere, tyngre.
Denne tause lukten er verre enn smerte
En generasjon med samme blikk, samme ønske,
samme duft i hver celle;
Duftspor av ensomhet.

eller hund og katt, om du vil …